Las Coronas
Det verste med pandemien var ikke børskrakk, sykdom, død og fordervelse. Det verste med hele rukkelet var derimot hvor ufattelig mye sutring og gnål det ble i kulturlivet, lydmessig tonesatt av lavmælte indiepopfølerier laget på en Mac, fremført av pissredde, innadvendte og blodfattige indiemusikere med skjegg og ukulele.
Det føltes som om alle de endeløse mengdene av strømmekonserter – fra lurvete hybler og kjellerleiligheter med fuktskader – var det eneste man kunne oppleve «live», fordi både rock og humor var to enheter som åpenbart var sterk skadelidende av faenskapet.
Opp av denne nedstemte hengemyra av humørløshet kom takk og lov Las Coronas stigende som en befriende fugl Føniks; proppfull av spilleglede, smittende humør, sult i blikket og trang til å lage genuin underholdning og konstruktiv faenskap igjen.
Med to hyperenergiske, twangy og kvasse surfgitarer, ei helt speisa skuffe av coverlåter av alt fra Kåre & The Cavemen til Britney Spears, og en antipretensiøs og fremoverlent attitude, er de bandet som får deg til å glise bredt og få lyst til å ha det å gå på fest som fulltidsjobb. I hvert fall om du liker catchy surfrock, som man gjør. Las Coronas er den kulturelle spriten man trenger akkurat nå. Både i vår samtid, på generell basis – og som en rakett i ræva på byen når man har vært på konserter i Bukta hele dagen og vil ha mer.
